fredag 13. november 2015

Bil, fordomar og kjekke folk.

Eg har bil. Eg har hatt bil i mange år. Vi hadde to bilar i fleire år. Det sto tre bilar som vi disponerte utanfor huset vårt, om ein skal rekne med firmabilen til mannen. Til alt overmål hadde vi faktisk fire bilar ståande ein periode. Ein til å kjøre ungar med, ein om vi ikkje hadde med ungar, ein firmabil, og ein avskilta bil som venta på hjelp til å kome seg til opphogginga. Skal eg noko tek eg bilen. Som ein kammerat sa: "Folk flest kler på seg bilen som ei jakke." That's me.

I haust har eg forlatt tilværet som heiltidsstudent og er no heiltidsstudent og sjukepleiar i 50 %. Sjukepleiar i 50 % stilling betyr kveldsvakter og helgejobbing. Null stress, eigentleg. Men med éin bil og tre ungar sto eg plutseleg med eit logistikkproblem. Logistikkutfordringar har det vore før òg, men det har vore meir av typen "kven kjører kva for ein unge hit eller dit, då og då". No er det plutseleg "det går ikkje opp"-type problem. Eg skal på arbeid til kl 07.30, er litt usikker på om det er sunt i lengda å skysse ungar til skulen kl 07 når skulen ikkje startar før kl 08.20, og det ikkje er åpent på SFO ein gong.

Løysinga på problemet kraup inn i hjernen min ein kveld. Litt usikker på kvar ho kom frå forresten, men løysinga var: BUSS! Sidan enkelte i familien har meir dramatiske busserfaringar enn meg, så førte løysinga til at det vart eg som måtte ta buss. Eg har ikkje tatt buss sidan før eg gifta meg for 20 år sidan. Før no.

Sannsynlegvis har eg fleire fordomar enn eg trudde. Mi forventning til å ta buss var irriterte medpassasjerar, seine bussar og mutte sjåførar som vart stressa og sure om dei måtte vente på passasjerar, eller enno verre: hjelpe passasjerane! Der tok eg feil.

Eg har fått fordomane mine rett attende i fleisen. For eksempel bussjåføren som smiler og seier hei til alle som kjem ombord i bussen. Sjølv om klokka er 06.45 på morgonen og dei fleste andre av oss ikkje har fått opp korkje auge eller munn. Første gongen eg møtte han vart eg rett forundra. "Oj, oj! Eg såg deg ikkje!" ropa han og hoppa ut av bussen på busstasjonen for å hjelpe ei gamal dame med å få rullatoren ombord. Han smilte og sa hei til alle, og ropa "Ha ein god dag!" til dei som gjekk ut bak i bussen. Om dei hørte han veit eg ikkje, men eg hørte. Og eg kjente at eg vart glad.

Eller han som sat på skrå overfor meg ein annan dag, sikkert ikkje meir enn 20 år. Bussen vart fullare og fullare, og fleire og fleire måtte bryte den personlege barriera si og sette seg attmed nokon dei ikkje kjente på bussen. Eg måtte gjere det eg òg. Ingen sat attmed 20-åringen og ei eldre dame med trillebag spurte om ho kunne sette seg. "Ja, naturlegvis!" sa 20-åringen, smilte og letta trillebagen hennar opp frå midtgangen for henne.

Det er ikkje så verst å ta buss i Molde. Eg blir glad av det.

(Forresten så laug eg litt: Det er ikkje null stress med seinvakter og helg.)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar