fredag 13. november 2015

Bil, fordomar og kjekke folk.

Eg har bil. Eg har hatt bil i mange år. Vi hadde to bilar i fleire år. Det sto tre bilar som vi disponerte utanfor huset vårt, om ein skal rekne med firmabilen til mannen. Til alt overmål hadde vi faktisk fire bilar ståande ein periode. Ein til å kjøre ungar med, ein om vi ikkje hadde med ungar, ein firmabil, og ein avskilta bil som venta på hjelp til å kome seg til opphogginga. Skal eg noko tek eg bilen. Som ein kammerat sa: "Folk flest kler på seg bilen som ei jakke." That's me.

I haust har eg forlatt tilværet som heiltidsstudent og er no heiltidsstudent og sjukepleiar i 50 %. Sjukepleiar i 50 % stilling betyr kveldsvakter og helgejobbing. Null stress, eigentleg. Men med éin bil og tre ungar sto eg plutseleg med eit logistikkproblem. Logistikkutfordringar har det vore før òg, men det har vore meir av typen "kven kjører kva for ein unge hit eller dit, då og då". No er det plutseleg "det går ikkje opp"-type problem. Eg skal på arbeid til kl 07.30, er litt usikker på om det er sunt i lengda å skysse ungar til skulen kl 07 når skulen ikkje startar før kl 08.20, og det ikkje er åpent på SFO ein gong.

Løysinga på problemet kraup inn i hjernen min ein kveld. Litt usikker på kvar ho kom frå forresten, men løysinga var: BUSS! Sidan enkelte i familien har meir dramatiske busserfaringar enn meg, så førte løysinga til at det vart eg som måtte ta buss. Eg har ikkje tatt buss sidan før eg gifta meg for 20 år sidan. Før no.

Sannsynlegvis har eg fleire fordomar enn eg trudde. Mi forventning til å ta buss var irriterte medpassasjerar, seine bussar og mutte sjåførar som vart stressa og sure om dei måtte vente på passasjerar, eller enno verre: hjelpe passasjerane! Der tok eg feil.

Eg har fått fordomane mine rett attende i fleisen. For eksempel bussjåføren som smiler og seier hei til alle som kjem ombord i bussen. Sjølv om klokka er 06.45 på morgonen og dei fleste andre av oss ikkje har fått opp korkje auge eller munn. Første gongen eg møtte han vart eg rett forundra. "Oj, oj! Eg såg deg ikkje!" ropa han og hoppa ut av bussen på busstasjonen for å hjelpe ei gamal dame med å få rullatoren ombord. Han smilte og sa hei til alle, og ropa "Ha ein god dag!" til dei som gjekk ut bak i bussen. Om dei hørte han veit eg ikkje, men eg hørte. Og eg kjente at eg vart glad.

Eller han som sat på skrå overfor meg ein annan dag, sikkert ikkje meir enn 20 år. Bussen vart fullare og fullare, og fleire og fleire måtte bryte den personlege barriera si og sette seg attmed nokon dei ikkje kjente på bussen. Eg måtte gjere det eg òg. Ingen sat attmed 20-åringen og ei eldre dame med trillebag spurte om ho kunne sette seg. "Ja, naturlegvis!" sa 20-åringen, smilte og letta trillebagen hennar opp frå midtgangen for henne.

Det er ikkje så verst å ta buss i Molde. Eg blir glad av det.

(Forresten så laug eg litt: Det er ikkje null stress med seinvakter og helg.)

onsdag 4. november 2015

Ein liten hyllest

For nokre dagar sidan kjørte eg bak ein bobil. Kvar gong eg ser ein bobil går tankane mine til ei av dei mest fantastiske damene eg har møtt i heile mitt liv. Som nyutdanna sjukepleiar begynte eg på natt på ei travel medisinsk avdeling på sjukehuset. Som nyutdanna sjukepleiar kunne eg eigentleg ingenting. Ikkje eigentleg. Det "kliniske blikket" var dårleg utvikla og læringskurva var bratt.

Det var då eg vart kjent med denne dama. Det var ikkje første gongen ho hadde møtt ein nyutdanna, forvirra og totalt uvitande sjukepleiar. Dei hadde ho møtt mange av, og ho hadde lært mange kva det kliniske blikket eigentleg handla om. Ho lærte meg korleis eg skulle snakke med pasientane, korleis eg skulle reie ei seng på ein god måte, kva tid eg måtte ringe legen, korleis eg skulle vise pasientane respekt, korleis eg skulle opptre overfor pårørande, korleis eg kunne takle dei vanskelege situasjonane, kor viktige dei små detaljane var. Ho lærte meg å ta søpla ut frå romma før vaktskiftet og å stå på krava for pasientane. Eg kunne ramsa opp mykje.

Ho sa sjeldan "no skal eg vise deg...", ho berre gjorde det ho alltid hadde gjort. Ho var eit førebilete for meg i måten ho var på og holdningane ho hadde. Ho hadde ein genuin omsorg for pasientane, dei ho arbeidde for og saman med. Ho hadde ein arbeidsmoral som overgår dei fleste, og sette ære i å gjere ein god jobb. Ho er stemma som er i hovudet mitt når eg blir freista til å ta snarvegar og gjere halvgodt arbeid. Ho hadde høge krav til seg sjølv, og forventa at dei rundt også gjorde sitt beste. Ho sette ein standard i yrkesutøvinga si som vi andre gjorde vårt beste for å leve opp til. Ikkje fordi vi følte vi måtte, men fordi ho fekk oss til å ønske det.

Ho høyres ut som ein helgen, men ho var nok ikkje det. Ho var eit menneske med følelsar, tankar og meiningar, ho som alle oss andre. Ho kunne bli sint og føle seg urettferdig behandla. Ho blei fortvilt når ho følte ho ikkje fekk det ho meinte ho trong og hadde rett på, og ho hadde sterke meiningar om mangt.

I mange år arbeidde vi mykje ilag, vi to. Etter kvart vart det mindre og mindre, eg skifta arbeidsplass og møtepunkta vart færre. Men kontakten var der dei gongene vi møttes. I korridoren på sjukehuset vart dagen lysare og betre kvar gong eg såg ho. Ho trong ikkje å ha tid til å prate med meg ein gong.

Eg kjem aldri til å gløyme morgonen på arbeid då kollegaen min sa: "Ja, du veit vel kva som har skjedd??" Nei, det visste eg ikkje, og det er sjeldan eg har vore så sett ut som då ho kunne fortelje at ho som eg har sett på som eit førebilete og ein morsfigur i så mange år, hadde døydd berre få dagar før.

Det går sjeldan ei heil veke utan at ho er innom tankane mine. Som her eine dagen då eg kjørte bak bobilen. Då kom ho i tankane mine igjen. Ho elska turane i bobilen, saman med mannen og gjerne eit barnebarn eller tre. Framfor alt var familien det viktigaste for ho. At dei hadde det bra var avgjerande for om ho hadde det bra. Eg trur at svigersønene hennar hadde ei like god svigermor som svigersønene til mamma, og det seier litt.

Ein liten hyllest til ei av dei mest fantastiske damene eg har møtt. Ho har lært meg så utruleg mykje om livet og har mykje av æra for at eg er ein så god sjukepleiar som eg er i dag.